HiFi Klubben

Hopp til innhold
Demotorget Gjør et kupp på utstillingsmodeller, utgående produkter og overskuddslager fra alle butikkene våre Les mer

En hit er kuren mot kjedsomhet

Hva har en popsangerinne som Britney Spears til felles med de tunge karene i Linkin Park og en frekk rockepoet som Alanis Morrisette? Overraskende mye. Sangene deres er hits av samme kaliber og deler evnen til å stimulere oss. Slå ut ørene og bli med på et dykk ned i hitens historie.

Det går høyst 17 sekunder, så er introen over, og første vers begynner. Før ett minutt har gått kommer refrenget. Så kommer et andre vers der det er litt mer intensitet, kanskje flere instrumenter, kanskje en korstemme. Et refreng til. Så en del som skiller seg fra både vers og refreng, den såkalte bridgen. Refrenget igjen. Og etter mindre enn 4 minutter demper musikken seg, og sangen slutter.

Det gir glede å lytte til en god hit. For det skaper en balanse der du kommer i slaget samtidig som du føler deg helt hjemme,” - Henrik Marstal

Hardrockfans tenker nok at de hører på noe annet enn Alanis Morissette og noe helt annet enn Britney Spears. Og omvendt. Men formen forklart over beskriver både ’In the End’ med Linkin Park, Morissettes ’Ironic’ og Spears’ ’… Baby One More Time.’ De har selvfølgelig forskjellig lyd og tekster. Men oppbygningen er lik.

Alanis Morissette - ”Ironic”, musikkvideo.

Og det er helt forståelig. For denne malen kan både selge og gjøre folk glade. Dette vet den danske musikkforskeren, produsenten og låtkriveren Henrik Marstal en hel del om. Sammen med musikkprodusenten og spillesigneren Morten Jaeger ga han ut boken ’Hitskabelonen – imod popmusikkens ensretning’ i 2003, der de følger hitens ferd gjennom tiden og plukker den fra hverandre.

”En hit tar oss seriøst ved å skjære vekk alt det overflødige. Sekundet før vi begynner å kjede oss gir den oss noe nytt." - Henrik Marstal 

henrikmarstal-hifiklubben-5_.jpg

Det gir glede å lytte til en god hit. For det skaper en balanse der du kommer i slaget samtidig som du føler deg helt hjemme,” forteller Henrik Marstal og utdyper: ”En hit tar oss seriøst ved å skjære vekk alt det overflødige. Sekundet før vi begynner å kjede oss gir den oss noe nytt. Vi blir kjent med fortellerstemmen i det nedtonede første verset. Deretter bygger intensiteten seg opp, og med presise ord og effekter blir historien fortalt. Til slutt gir bridgen og gjentagelsen av refrenget rom til å reflektere over det vi akkurat har blitt fortalt. Det er virkelig våken musikk.

Gjennom skogen

Henrik Marstal beskriver en ferdig hit som et ekstremt bearbeidet stykke musikk. Sanger oppstår ofte med frie tøyler. I en jam mellom bandmedlemmer, med en improvisert tekst over en beat eller lignende. På dette stadiet er musikken som å bevege seg gjennom en tettgrodd skog for første gang. Man kan godt la den være sånn. Men vil man lage en hit, så begynner man å kartlegge skogen, skjære vekk grener, belyse de fineste stedene og planlegge hvordan man kommer seg best – og raskest – fra den ene enden til den andre.

”Når man går på et tradisjonelt ball, så skifter man partner hele tiden. Det er det første, spede skrittet i et dypereliggende paringsritual. Etter tre til fire minutter har du en følelse av om det er en umiddelbar kjemi." - Henrik Marstal

At man kommer frem til så ensartede resultater i dag skyldes ganske enkelt at formen har vist seg å være slitesterk. Den falt på plass på 60-tallet med band som The Beatles og The Supremes og ble sementert av ABBA, AC/DC og flere andre på 70-tallet. Tidligere var populære sanger mer fortløpende – vers fulgte vers, og så var det en bridge før man fant tilbake til et avsluttende vers. På 60-tallet kom refrenget for alvor og ble nøkkelen til suksess.

Men hvordan endte man opp med en lengde på bare tre til fire minutter? Den teknologiske forklaringen er klar: De gamle lakkplatene fra før 1950 kunne romme tre til fire minutter med musikk, og lytterne vente seg til denne lengden.

Henrik Marstal har også en teori fra sine erfaringer med folkemusikkmiljøet:

”Når man går på et tradisjonelt ball, så skifter man partner hele tiden. Det er det første, spede skrittet i et dypereliggende paringsritual. Etter tre til fire minutter har du en følelse av om det er en umiddelbar kjemi. Er den ikke der, så vil du gjerne videre. Og så skifter bandet låt, og du skifter partner. Denne formen har eksistert lenge før den innspilte musikken, så lengden på sangen har derfor kanskje en mer allmennmenneskelig forklaring,” sier han.

Hans egne favoritter blant de klassiske hitene ligger imidlertid et helt annet sted. Han peker på The Cures ’Boys Don’t Cry’ fra 1979:

”Den har alle de klassiske elementene. Men den skurrer litt allikevel. For det første har ikke vokalisten Robert Smith en stemme som man normalt forbinder med hiter. For det andre kan man på en eller annen måte høre at den er laget av et band som ikke er vant til å lage slike sanger. Jeg liker at den får en parodisk touch uten å miste sin oppriktighet.”

Take a sad song …

Disse små variasjonene av malen er viktige, understreker Marstal. For på samme måte som malen kan gi umiddelbar tilfredshet, kan den også være være kjedelig hvis låtskriverne glemmer å legge til personlighet i den. Eller mangler motet til å bryte den. The Beatles kom selv med et klokkeklart brudd da de ga ut singelen ’Hey Jude’ i 1968. Den begynner med to vers med stigende intensitet – først en tamburin, så et kor. Så kommer en såkalt b-del som løfter intensiteten ytterligere, blant annet ved å legge til trommer. Men det kommer ikke et forløsende refreng. I tredje vers kommer det korstemmer. Så kommer b-delen igjen. Fremdeles ikke noe refreng. Bare mer oppbygning av intensitet. Etter 3 minutter og 22 sekunder løsner det. Ikke med et refreng, men med en c-del som går i ring. Et kor synger ”na-na-na …”, McCartney skriker på kryss og tvers, og blåsere legger seg i miksen. Det fortsetter i nesten 4 minutter før sangen slutter. ’Hey Jude’ ble nummer én på hitlistene i USA, i England, i Tyskland, ja i hele den vestlige verden. 

”Siden de tøyer strikken så langt i oppbygningen er det så befriende når det løsner helt til slutt. Derfor fungerer den lange outroen. Og siden man er vant til den korte formen blir sangen enda mer effektfull. Vi mennesker trenger også hiter som i slik grad feirer livet, og det gjør ’Hey Jude’ med den levende allsangen,” sier Henrik Marstal.

Vi bruker småkaker, aka cookies (informasjonskapsler), slik at du bl.a. kan bruke vår nettbutikk. Vi bruker dem også til å finne ut hvordan våre nettsider blir brukt, slik at vi hele tiden kan forbedre oss, selvsagt mens vi hører på vår favorittmusikk. Ved å fortsette, godtar du alt dette. Les mer om cookies her