HiFi Klubben

Hopp til innhold
Outlet Gjør et kupp på utstillingsmodeller, utgående produkter og overskuddslager fra alle butikkene våre Les mer

Lytt til filmmusikk og hør nye bilder

Musikken er filmens diskrete, avgjørende ingrediens, men selv om den er tilpasset bildene, så kan den leve uten dem. Den internasjonalt anerkjente filmkomponisten Jacob Groth tar oss med inn i filmmusikkens verden og gir tips til hva som er verdt å lytte til – og hvordan.

Forestill deg denne scenen i en film: Kameraet hviler på to mennesker, en kvinne og en mann, fordypet i samtale. Hun forteller ham at hun har prøvd, virkelig prøvd, men nå blir hun nødt til å forlate ham. I det hun reiser seg, så klinger det noen vedmodige toner fra et flygel.

”Det ville man aldri gjort,” sier Jacob Groth.

”For man forbinder et flygel med at det sitter et menneske og spiller på det. Så publikum vil straks tenke: Hvor sitter pianisten? Derimot fungerer strykere alltid, fordi de kommer fra oven, akkurat som melankolien, og det er en slags enighet mellom filmen og publikum at de glir godt inn.”

Og dermed er den detaljerte samtalen om filmmusikkens vesen sparket i gang.

Jacob Groth har komponert musikk til film og tv-serier i 40 år, blant annet til filmatiseringen av Stieg Larssons ’Millennium’-trilogi og til flere av Dogme-skaperen Søren Kragh-Jacobsens filmer. For øyeblikket jobber han på amerikanske NBCs tv-serie ’Midnight, Texas’ og pendler mellom studioene sine i København og Los Angeles. Arbeidet hans munner ut i den såkalte ’scoren’; et begrep som dekker musikk komponert spesifikt til en film eller tv-serie. Scoren skal smelte sammen med resten av lyddelen i filmen, som dialog, bakgrunnslyder og, i noen tilfeller, sanger.

2_1800x1300.jpg

 

Dialogen er mest vanskelig – og mest spennende

I noen produksjoner er Jacob Groth involvert allerede når de første sidene i manuset er skrevet. I andre blir han i siste øyeblikk kastet inn for å redde en produksjon hvis man innser helt på tampen at musikken halter. Uansett hva som er situasjonen, så er ambisjonen hans alltid den samme:

”Det skal være en transparens i musikken, som gjør at den først blir komplett når den pares med bildene. Du må for all del ikke lage musikken for komplett, for da legger den seg som en hinne over lerretet,” forklarer han og peker på dialogen som det vanskeligste – og mest spennende – å skrive til:

”Hvis du har et bilde av en mann som rir stille inn i solnedgangen, så er det massevis av plass til deg som komponist. Men ofte er det mest spennende å veve seg inn og ut av dialogen. Hvis man hører en bra score, så kan man tenke: Hvor er melodien? Det er fordi komponisten har gitt plass til ordene, slik at musikken fungerer som akkompagnement. Instrumenter som obo og myk elektrisk gitar er gode i denne sammenhengen, siden de legger seg opp mot menneskestemmen. Du ville aldri, med mindre det var som en bevisst effekt, brukt en kazoo eller et munnspill.”

 

Først se, så lytte

Det finnes massevis av slike uskrevne regler for hva som fungerer og ikke fungerer. Andre eksempler er at skarptrommen alltid er bra å hvis tempoet i fortellingen skal økes. Eller at dype blåsere er en måte å varsle snarlig undergang  på – noe man hører en del av i de populære Marvel-filmene. Men Jacob Groth føler seg ikke spesielt begrenset av slike konvensjoner.

”I jobben min er jeg en kompromissløs kunstner med utrolig stor frihet. I mine øyne ville tøylene vært langt strammere hvis jeg komponerte innenfor rockens eller popens konvensjoner. I filmmusikk er alt tillatt, så lenge det passer med bildene, og jeg har laget scores der det er eksperimenterende gitar i én scene, og varm, Grieg-inspirert klassisk musikk i den neste. Så lenge musikken bidrar til filmens symbiose av sanseinntrykk, så er alt lov,” sier han.

 

3_1800x1300.jpg

 

Nettopp symbiosen er årsaken til at Jacob Groth heller vil at folk går ut av kinoen og sier ’for en historie!’ enn ’for en musikk!’ Men han setter også pris på filmscores som er i stand til å stå på egne bein – og han har registrert at flere og flere deler denne lidenskapen. Han anbefaler en konkret måte å tilnærme seg musikkformen på:

”Hvis man vil sette seg inn i en filmscore, så vil jeg anbefale at man først går på kino og ser filmen på filmens premisser. Ikke legg mer merke til musikken enn ellers. Deretter kan man enten gå på kino på nytt og lytte ekstra nøye på musikken, eller bare høre på den isolert. Da vil mange oppleve å få bilder fra filmen på netthinnen, samtidig som at man danner sine egne, nye bilder, sier han og avslutter:

”Det er bra at en filmscore kan både bidra til filmens fortelling og være en selvstendig musikalsk fortelling.”

 

Tre scores du bør høre, i følge Jacob Groth

Blade Runner (Vangelis, 1982)
Her er det en uvanlig sterk symbiose mellom den visuelt imponerende fremtidsvisjonen og synth-musikken. Jeg tror de færreste tenkte over det da de så filmen, fordi de ble så sugd inn i det. Men musikken skaper enormt mange bilder når man hører den isolert.

Twin Peaks (Angelo Badalamenti, 1990)
Her er det musikk nesten hele tiden, og det låter som en kosejazztrio som er dyppet i gammel rock ’n’ roll. Trommer med visper, kontrabass og et tilbaketrukket elpiano. Det fungerte sinnssykt bra til å støtte oppunder den skjønne, undertrykte ungdomserotikken som oser ut av denne serien.

Westworld (Ramin Djawadi, 2016)
I dag velger vi mer enn noen gang tidligere hva vi vil se på. Derfor har introen blitt viktig, siden den med én gang forbereder publikum på hva som er i vente. Der er ’Westworld’ fin, fordi den spiller på dette og lager en svært bokstavelig sammenheng mellom lyd og bilde. Det er raffinert gjort, og man blir trukket inn i seriens univers.

… men sjekk også: Bernard Herrmanns musikk til Alfred Hitchcocks filmer, Nino Rotas musikk til Federico Fellinis filmer, Hans Zimmers musikk til ’Gladiator’ og Stanley Myers gitarkomposisjon ’Cavatina’, som blir brukt i ’The Deer Hunter’.

Vi bruker småkaker, aka cookies (informasjonskapsler), slik at du bl.a. kan bruke vår nettbutikk. Vi bruker dem også til å finne ut hvordan våre nettsider blir brukt, slik at vi hele tiden kan forbedre oss, selvsagt mens vi hører på vår favorittmusikk. Ved å fortsette, godtar du alt dette. Les mer om cookies her