Hvordan måles watt på høyttalere?
Signalet fra forsterkeren løper gjennom den tynne kobbertråden i svingspolen på høyttaleren. Det er først og fremst svingspolens evne til å håndtere den elektriske effekten som avgjør høyttalerens watt-oppgivelse. Produsentene måler vanligvis høyttalere med ”pink noise”, dvs. et støysignal som inneholder alle tonene i frekvensspekteret fra 20 til 20.000 Hz på samme tid.
Forsterkeren stilles inn på den effekten man på forhånd har beregnet at høyttaleren kan tolerere. Hvis høyttaleren presterer uendret etter 100 timer med konstant belastning med pink noise, kan den minimum tåle denne effekten. Deretter prøver man på nytt i 100 timer med høyere effekt, og slik fortsetter det helt til høyttaleren blir ødelagt. På denne måten finner man høyttalerens nominelle (konstante) maksbelastning.
Ved ”musikkbelastning” måles høyttaleren også i 100 timer, men her får den kjølepauser: 1 minutts signal, 2 minutters pause, 1 minutts signal, 2 minutters pause osv. Disse innlagte kjølepausene gjør det naturligvis vanskeligere å sprenge høyttaleren. Maksbelastningen for musikk er derfor typisk rundt fem ganger høyere enn den konstante maksbelastningen.
Problemet er at ingen av disse metodene tilsvarer det man i den virkelige verden ville sendt inn i høyttaleren i form av musikk eller filmlyd. Derfor er det helt umulig å bruke watt-oppgivelsene til noe som helst, siden det er andre forhold som avgjør hva høyttaleren kan tåle: forvrengning, klipping, lydsignalets sammensetning, frekvensområde, lydstyrken, etc.
Mange faktorer bidrar til å bestemme hva høyttaleren tåler. Disse er ikke standardiserte, så derfor gir watt-oppgivelser på høyttalerne ingen mening i praksis. Det er mye viktigere at du prøver høyttalerne under de forholdene de skal brukes. Bare da kan du avklare om forsterkereffekten passer til høyttaleren, og om de to i det hele tatt låter bra sammen. Det er stor forskjell på hvilke forsterkere og høyttalere som ”kler” hverandre, så det er virkelig et poeng å lytte og spørre så mye som mulig.